Μία εργασία μου σχετικά με το θέμα της ευθανασίας. Επίπεδο Β2 – C1.

Det var noen år siden at en ung mann, ved navn Torgeir, mottok aktiv dødshjelp i Sveits. Det var en handling som reiste mange etiske spørsmål. Det er noen tilhengere som støtter aktiv dødshjelp når det gjelder alvorlige syke personer med omfattende funksjonsnedsettelser som aldri kan bli friske. Det er også mange motstandere som sier at man tross alt kan finne mening i livet hvis man får riktig hjelp, tid og omsorg. Det er et etisk minefelt når samfunnet vil behandle disse pasientene som en byrde.

Fra mitt perspektiv reises også spørsmål om hva som gir mening i livet. Personlig mener jeg fordi livet skulle anses som en gave, men i løpet av livet opplever mange meningsløshet og eksistensielt drama. Uansett finnes det argumenter for aktiv dødshjelp. Siden det oppstår hjelpeløshet og tap av livskvalitet, er det fornuftig for noen å nekte å leve når de er helt avhengige av andre. Et annet argument som ofte brukes er at kvinner har rett til å bestemme over egen kropp i forbindelse med abort. Dermed bør døende mennesker som det ikke finnes håp for, ha rett til å bestemme over egen død.

På den andre siden kan man peke på at smerter er subjektivt, og det blir uklart hvordan man kan definere uutholdelig lidelse. I tillegg argumenterer forkjemperne med at det må være grenser for hvem som skal være mottakere av aktiv dødshjelp. i andre land, der det er tillatt, flyttes stadig grensene og flere pasientgrupper inkluderes. Som en følge av dette kan det komme vanskelige etiske og juridiske vurderinger, og derfor bør det etableres en konkret juridisk ramme. Ettersom stadig flere tar til orde for å åpne for aktiv dødshjelp i Norge, kan det føre til å skape et sorteringssamfunn der samfunnets menneskelige mangfold gradvis viskes ut. Etter min mening står vi i fare for å bli fremmedgjort for vår egen menneskelighet, fordi smerte og svakhet er dypt menneskelig.

Mitt forslag når det oppstår så alvorlige sykdommer er å fremme en holistisk behandling og palliativ omsorg og følge pasienten til siste slutt. Dette innebærer medisinsk oppfølging og veiledning, barnepass og avlastningsordninger, hjelpemidler, økonomiske rettigheter og tilrettelegging av bolig. Vi må beskytte menneskeverdet i alle livets faser, og ikke betrakte syke og eldre som en belastning. Derfor synes jeg at aktiv dødshjelp gjenspeiler en samfunnsutvikling hvor det sterke dyrkes, og fremmes, mens svakhet, smerte og avhengighet i økende grad foraktes og fremmedgjøres.

Som konklusjon vil jeg påpeke at diskusjonen om aktiv dødshjelp er komplisert, og berører både medisiniske, etiske og juridiske aspekter. Ironisk nok er målet for begge gruppene det samme; å gi pasientene en god avslutning på livet.